Stell på livet



Hvor merkelig er det ikke hvor mye glede man kan få ut av litt blomster og nyvasket gulv? Haha, jeg skjønte meg ikke på det før jeg flyttet ut. I alle år har jeg sagt til Joakim at om han kom med blomster på døra til meg kom jeg til å spy, for noe klisj liksom. Nå derimot, har jeg en egen leilighet som sårt trenger en liten piff innimellom, og da er det ingenting som fungerer bedre enn freshe blomster. Det er noe med at de hele tiden er nye og ikke blir kjedelig, som gjerne annen pynt blir over tid. 







I dag har jeg hatt barseltreff, så det har vært fire mødre og fire små, søte bebiser på besøk hos oss. Både jeg og Oline Viola har kost oss masse! De første gangene vi møttes lå de små babyene enten å sov eller ved brystet til mammaen sin. Nå er de blitt så store at de har begynt å få litt glede ut av treffene de og. Det er en måned siden sist vi treftes, og jeg vet at i alle fall Oline Viola har utviklet seg kjempe masse på den tiden. Hun har blitt mye sterkere til å holde opp hodet, ruller av gårde og ELSKER oppmerksomhet. Jeg tror derfor at hun var veldig klar for å få prate litt med noen på samme størrelse.





Denne uka er virkelig en herlig uke og det er så masse som skjer. Nå har besøket dratt hjem igjen så skal vi ut og handle mat til selskapet på lørdag. Det kommer 40 gjester, og det blir så gøy! Det er første gangen hele familien min møter hele familien til Joakim, og nå som vi har vært sammen i snart fire år, bor sammen og ikke minst har en datter sammen, synes jeg det er på tide. Jeg gleder meg til å møte alle sammen. Uten om våre foreldre og søsken så bor de alle minst et par timer unna. Det er ikke mange av dem som har møtt Oline Viola mer enn en gang, så de gleder seg nok til å få se henne igjen. Jeg tipper de får seg et stort sjokk hele gjengen, når de ser hvor stor hun har blitt siden sist. 





Håper dere får en fin torsdag alle sammen!

Lik mammaen sin

Hei alle sammen! Håper dere har en fin tirsdag så langt!

For noen dager siden kom jeg over et baby bilde av meg selv, og jeg selv syntes umiddelbart at det lignet veldig på et bestemt bilde jeg tok av Oline Viola for noen måneder tilbake. Jeg måtte bare bla meg frem blant de titusen bildene jeg har tatt etter at hun ble født og finne i det ene bildet, for så å sammenligne. Jeg syntes det var utrolig likt! Joakim er ikke helt enig, så jeg er veldig spent på hva dere synes. 



Er vi litt like? 

Synes det er synd at det er over

Hei dere,

Denne helgen har vært helt fantastisk. Å våkne med Oline Viola er noe av det beste som finnes, og helt klart en super start på dagen min. Aldri har jeg noen gang hatt en så herlig vekkeklokke før. Men å få våkne til synet av at hun ligger og prater og Joakim svarer, det topper virkelig kaka. Jeg er så utrolig heldig som har de to i livet mitt, og kan ikke se for meg et liv uten de. Å se de sammen gir meg så ubeskrivelig masse glede og lykke! Derfor synes jeg at det er utrolig synd at helgen nå er over. Jeg føler at Joakim er på jobb i en evighet i ukedagene, så å få tilbringe masse tid med han i helgene er virkelig gull verd! 

På lørdag var vi hos mamma og pappa en tur. Joakim hjalp de med noen møbler . Etter litt jobbing kostVi ble allerede da invitert på søndagsmiddaæg. På menyen sto det entrecôte med fløtegratinerte poteter, brokkoli, maispure og diverse saus, jeg mener... mmm... Noe så godt er det lenge siden jeg har spist! Kjøttkaker, som jo er en veldig typisk søndagsmiddag er kjempe godt det og, men det er to helt forskjellige ting og å få servert biff på en søndag topper kanskje kaka. 











I går gikk vi til mamma og pappa, og det tar faktisk ikke mer enn 20 minutter. Jeg elsker å gå med vogna og i godt selskap stortrives jeg! Når det ikke tar lenger tid å gå bort til mamma og pappa kjenner jeg at vi burde bli mye flinkere til å gå dit framfor å kjøre dit. Nå er vi i alle fall i gang også kan vi velge å gå neste gang også. Vi er jo kjempe heldige som bor så nærme besteforeldrene til Oline Viola og jeg kan se for meg at hun kommer til å ville springe bort til de hele tiden når hun blir eldre. Det er kjærlighet det! 

I dag har Joakim forresten navnedag og alle som har navnedag får gratis middag på IKEA, så jeg prøver å friste han med dit, hehe. jeg tror dessverre at jeg ikke kommer meg dit uansett. Vi får nok en fin dag likevel, og det håper jeg dere gjør også!

Fødselsangsten

Den sitter i meg. Enda. Jeg er ikke gravid, men likevel har jeg mareritt om å føde når jeg sover om natta. Jeg vil så gjerne ha flere barn, for min førstefødte gir meg så utrolig masse glede. Problemet mitt er at jeg er ikke bare redd for å føde vaginalt, jeg er også redd for keisersnitt. Så da sitter jeg litt i saksa da. Tom for muligheter, ingen flere alternativer. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om jeg blir gravid igjen en gang, for å gå gravid og bli mamma på ny har jeg veldig lyst til. Jeg vet bare ikke om jeg klarer å komme gjennom en fødsel eller et keisersnitt. 

Når natten kommer drømmer jeg at jeg er høygravid og at jeg faller mens jeg er ute og går i byen. Det resulterer i at jeg går i fødsel. I minnet mitt sitter fødselen med Oline Viola som varte i 3 timer, og jeg vet at fødsel nummer to ofte er raskere. Derfor drømmer jeg at denne varer i en halvtime. Noe som ikke er noe godt tegn i midt hode. Oline Viola sluttet å puste kort tid etter at hun ble født og jeg er livredd for tanken på hva som kunne skjedd om vi ikke hadde rukket fram til sykehuset i tide. 



Ettersom jeg er redd for hva som kunne skjedd med Oline Viola er jeg redd for at det samme som kunne skjedd henne, kan skje med en eventuell nestemann. Om fødsler er som mange sier; raskere den andre gangen, så er det vel ganske stor sjanse for at jeg ikke rekker fram til sykehuset. Og det skremmer meg vel mer enn smertene, egentlig. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor noen ønsker å føde hjemme, når vi har kommet så langt medisinsk som vi har den dag i dag. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten hjelpen vi fikk på sykehuset. Jeg har aldri turt å sagt det høyt før, ei heller skrive det ned, men sannheten er at om vi ikke hadde vært på sykehuset så er sjansene store for at hun ikke hadde vært her med oss nå. 

Tårene triller ned på tastaturet i det jeg skriver dette, for jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten henne. I ni måneder lå hun i magen min. Jeg knyttet sterke bånd til henne og var gjennom svangerskapet avhengig av spark fra den lille jenta mi. Og umiddelbart etter at hun kom på brystet mitt for første gang elsket jeg den bitte lille babyen mer enn noe annet. Hun var så nydelig og velskapt. Helt perfekt - helt frisk. Trodde vi... Hverken jeg eller hun hadde noen problemer i svangerskapet eller under selve fødselen. En totalt frisk baby på alle ultralyder, alle mine prøver var fine i hele svangerskapet og hjertelyden hennes var som den skulle under hele fødselen. Ingen kunne forutse at hun ville miste pusten kort tid etter fødselen. 

Jeg husker jordmoren påpekte det under fødselen at alt var greit med meg og babyen, og at jeg godt kunne føde i vann om jeg ville. Ingenting tilsa at det ville være noe problem for hverken meg eller babyen. Jeg vet at flere velger å føde hjemme nå, på samme grunnlag, nemlig at ingenting tilsier at noe galt skal skje. Men jeg har opplevd at det kan skje noe likevel og mitt barns liv tuller man ikke med. Man tar ikke sjanser. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor noen velger å føde hjemme. En kan diskutere for at dette har blitt gjort uten leger i tusenvis av år, men nå som vi har legehjelp tilgjengelig, hvorfor takke nei? Det er jo ikke uten grunn at antall dødfødsler har sunket fra 34,3 per 1000 fødte i 1801 til 3,1 per 1000 i 2010 (Hollund, Janet Molde (2011): Laveste antall dødfødsler noensinne. <les artikkelen her> [18.mars 2017]. 

Hva andre velger å gjøre skal jeg ikke legge meg bort i, ei er det er ikke hensikten med dette innlegget å skremme noen andre bort fra å ha hjemmefødsler. Jeg vet egentlig ikke hva hensikten er med dette. Jeg tenkte vel bare at jeg ville prøve å sette litt ord på tankene mine, fordøye følelsene mine. Jeg har et lite håp om å en dag komme meg over denne frykten, og jeg er villig til å prøve ganske masse for å komme over den. Først prøver jeg å skrive om det, sette ord på det. Om det ikke hjelper meg kommer jeg til å vurdere å laste ned en fødselskurs på nett. 



Det høres litt latterlig ut å skulle ta et fødselskurs når man ikke en gang er gravid, men jeg tror ikke det hadde vært så dumt. Jeg kan ikke fortsette å grue meg for å bli gravid igjen, når jeg innerst inne ønsker meg flere barn en gang i fremtiden. Jeg vet at flere får innvilget keisersnitt nå på grunn av fødselsangst, men når jeg også er redd for keisersnitt er jeg jo i bunn og grunn nødt til å jobbe meg gjennom frykten. Det er fordi jeg ikke kan skyve den bort, legge den til side og ta et keisersnitt.

 

Jeg tok en graviditetstest i morrest



På denne tiden for et år siden var jeg gravid, og det var ikke planlagt. Vi var i totalt sjokk over at et lite frø hadde satt seg og begynt å spire i magen min. Ettersom det kom som et sjokk for oss har jeg i det siste bekymret meg litt for at jeg skal bli gravid uplanlagt, igjen. Den første tiden etter fødselen tenkte jeg ikke noe på det, for sjansen for å bli gravid når man fullammer og i tillegg går på prevensjon er jo ganske lik null. Nå har det gått noen måneder, og ettersom jeg ikke ammer på natta er sjansen for å bli gravid noe større. 

Jeg er medlem i en gruppe på Facebook med andre som hadde termin i samme måned som meg, og jammen meg er noen av dem blitt gravide igjen. Da begynner jeg naturligvis å undre på om ikke jeg kan ha blitt gravid igjen. Det har jo skjedd en gang før, så hvorfor skal det ikke kunne skje igjen? Jeg var ikke så paranoid at jeg kjøpte meg en graviditetstest, men jeg hadde en liggende etter at jeg kjøpte typ 30 tester etter at testen jeg tok for et år siden var positiv. Jeg tenkte at hvem kan det skade å sjekke?

Joakim syntes at jeg var teit som i det hele tatt følte at jeg burde ta testen. Og kanskje har han rett i det, men jeg følte meg teit forrige gang også, og da var jeg jo gravid. Når man først har begynt å tenke hva om og enn hvis så er det veldig greit å få det svart på hvitt bekreftet om man er gravid eller ikke. Denne gangen var testen negativ, som forventet egentlig. Selv om jeg ikke hadde tatt abort om jeg hadde blitt gravid nå, kjente jeg at jeg ble veldig lettet. Det er anbefalt å la det gå 18 til 23 måneder fra fødsel til man blir gravid igjen, og jeg kjenner egentlig at jeg trenger de månedene før vi kan vurdere å tenke på en til. 

Å gå gravid har vært en stor påkjenning for kroppen min. Det trenger ikke være det for alle sammen, men for meg var det ganske tøft. Jeg trenger å få kroppen min for meg selv og bygge opp selvtilliten min før jeg kan bli gravid igjen. Jeg gikk opp ganske mange kilo i svangerskapet, og jeg har fortsatt ikke kommet tilbake til der jeg en gang var. Man skal ikke slanke seg når man ammer, så jeg tar tiden til hjelp og holder meg aktiv. Når jeg har nådd målet mitt og er i bedre form igjen, tror jeg at jeg hadde blitt veldig glad om en liten en hadde vært på veg. 

Jeg ble lettet over at testen var negativ i dag, for neste gang jeg står med en positiv test i handa håper jeg at jeg og Joakim hopper av glede og at jeg er klar for å bære fram nok en nydelig skapning. ♥

Har du sett noe så fredelig?



Hun ligger her ved siden av meg og sover så søtt. Alt hun ville når hun gråt var å mette magen og nå som den er full og mett er det ingenting som plager henne. Hun aner ingen fred og fare der hun ligger, så avslappet og fredfull. Jeg misunner henne litt, men unner henne det mer enn noe. Hun ble født til denne verden, helt uten hat, helt uten sorg. Jeg håper at jeg klarer å sørge for at hun vokser opp uten å bli påvirket til å hate, og at hun vokser opp og opplever så lite sorg som mulig. For som alle andre babyer fortjener denne jenta det beste her i livet. 

Jeg lever i den tro at ingen babyer er født slemme. Mennesker som gjør slemme ting er oppdratt til å tro at det er det rette å gjøre. Alt i alt tror jeg at alle, i alle fall nesten alle, gjør det de tror er for det beste. Jeg tror at det som skiller oss mennesker er hva det er vi tror er for det beste. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at den lille jenta som ligger ved siden av meg vokser opp og fortsetter å være den snille, omsorgsfulle, kjærlige og glade jenta hun ble født til å være. For jeg er overbevist om at alle er født til å være slike mennesker.





Hun aner ingen fred og fare der hun ligger. Hun vet ingenting om krig, kjærlighetssorg og kreft. Hun er så fredfull der hun ligger. Jeg ser på henne og håper med hele mitt hjerte at verden vil behandle henne med masse kjærlighet og glede. Det finnes så mye vondt i verden som hun ikke vet om, som jeg vil skjerme henne fra. Samtidig så vet jeg at det ikke er mulig. 

Over alt på sosiale medier kan man se hva som skjer i verden. Om hun om 10 år lurer på hva som skjer på andre siden av jordkloden er det ingen problem for henne å finne ut av det. Selv hvor masse jeg vil at hun skal ligge her ved siden av meg, trygg og helt uviten om alt det vonde i verden, for alltid, vet jeg at hun ikke kan det. Det beste jeg kan gjøre for henne er å svare på det hun lurer på, på en ærlig men samtidig betryggende måte om at alt det vonde ikke skjer oss. Jeg kan fortelle henne at om noe vondt mot formodning skulle skje oss så skal vi alltid fortsette å fokusere på det positive og det gode. 

Slutt på friheten



Her går dagene i ett, og om ikke så lenge er det tid for velkomsfesten vi skal arrangere for Oline Viola. Jeg har som alltid masse ideer for feiringen, og jeg håper jeg rekker å gjøre alt i rett tid. Problemet er bare at jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg tenker jeg i alle fall skal få gjort litt hver dag. Så i dag skal vi dra på kjøpesenteret og se på litt pynt og velge ut blomster. Jeg har sett for meg hvordan jeg vil ha det, men jeg vet ikke helt om det finnes slik pynt jeg ønsker meg. Jeg får bare dra å se, tenker jeg. 

I dag er det også åpning for en del nye butikker på kjøpesenteret, blant annet Søstrene Grene og Babyshop, så jeg tenkte å stikke innom de en tur. Kanskje finner vi noe pynt til festen og noen nye klær til Oline Viola. Hun vokser jo som bare det! Likevel merker jeg at det er store forskjeller på de forskjellige merkene med tanke på størrelse. Klærne hun har i størrelse 68 fra Zara begynner å bli for smått, mens klærne fra KappAhl passer fortsatt i 56. 









Større har hun i alle fall blitt, både i lengde og vekt, men størst av alt merkes det at hun blir eldre på personligheten og den motoriske utviklingen hennes. Hun smiler, prater og ler. Noen gang er jeg til og med overbevist om at hun prøver å synge med når vi synger for henne. I går la jeg henne fra meg på lekematta og gikk mot kjøkkenet. Det er snakk om 3 meter, og når jeg snudde meg for å se på henne lå hu 1 meter bort fra der jeg la hun fra meg. Hun hadde rullet fire ganger rundt og av matta. 

Så nå er det slutt på friheten min, haha. Tidligere har jeg kunne lagt hun fra meg på lekematta eller under babygymmen, også har hun blitt der. Nå må jeg holde et øye med henne til en hver tid, for plutselig er hun på farten. Og det er jo ikke sånn at det blir noe roligere framover, tvert i mot. Før vi vet ordet av der kryper hun, for så å begynne å gå. Jeg får bare tviholde på denne babytiden så godt jeg kan! 





Klærne hennes er fra Adidas.

10 ting du ikke visste om meg

Jeg elsker å lese slike innlegg om andre, man føler virkelig at man blir mye bedre kjent, så jeg håper dere liker at jeg deler litt mer om meg. 



1. Jeg takler ikke å gå barbent eller at andre går barbent. Man får støv og smuler under føttene, og det ser ikke bra ut. Jeg har litt fobi for tær og føtter, og ikke en gang Joakim får komme i nærheten av meg med føttene sine. 

2. Jeg elsker å planlegge og arrangere bursdager og andre selskap. Jeg legger mange planer for selskaper, ofte flere enn jeg får gjennomført. Tro meg, hadde jeg vært rik hadde jeg arrangert nye selskap fullt av ballonger, photobooths, donuts-bar hver uke. 

3. Jeg liker ikke skrekkfilmer, og har bare sett en eller to, og det er mange år siden. Jeg ser kun komedie, romantikk og drama.

4. Ingenting freaker meg ut mer enn tanken på at en fremmed person bor i leiligheten vår uten at vi vet om det. Jeg har hørt historier om gale ekskjærester og personer uten eget hjem som har sneket seg inn og oppholdt seg i hjemmet. Hjemme hos mamma og pappa turte jeg ikke gå ned i kjelleren alene fordi jeg var så redd for å se et par øyer stikke ut gjennom klesvasken og se rett på meg. Jeg mener, hva skulle jeg gjort? Latet som ingenting? Gått til angrep? Nei, vet du... 



5. Jeg er verdens staeste person (sitat: Joakim). Jeg har alltid rett, selv når jeg har feil. 

6. Jeg strøk på min første oppkjøring. Jeg var alt for nervøs og hadde alt for dårlig selvtillit. Forskjellen på min første og andre oppkjøring var at jeg hadde lært å stole på meg selv til å ta mine egne avgjørelser i trafikken. 



7. Jeg elsker bunaden min og skulle ønske jeg kunne bruke den mye oftere.  

8. Jeg er så glemsk at jeg glemmer å ha ringt noen innen de rekker å svare. Dere aner ikke hvor mange ganger Joakim, mamma eller andre har tatt telefonen uten at jeg har sagt noe fordi jeg i løpet av 5 sekunder har glemt at jeg har ringt og lagt fra meg telefonen. 

9.  Jeg har helt siden jeg var lita jenta hatt lyst til å gi ut egen bok, og håper at drømmen en gang kan bli realitet. 

10. Jeg hadde bestemt meg for barnevogn i en alder av 13 år. Å være mamma er noe jeg har drømt om å få bli mange år. 

Å få bli mamma er et privielegium



Ingenting er mer naturlig enn det å sette et barn til verden. Det har blitt gjort lenger enn vi kan forestille oss, og blir derfor sett på som en selvfølge å klare. Men ikke alle klarer å lage barn på den naturlige måten. Jeg kjenner flere som har fått hjelp til å lage barn, og flere som prøver uten å enda ha lykkes. I tillegg finnes det helt sikkert flere prøvere som ikke vil snakke åpent om prøveperioden. Å innse og innrømme at man ikke er i stand til å klare det mest naturlige i hele verden, må være tøffere enn jeg klarer å forestille meg. 

Verden er urettferdig. Jeg ble gravid uten å i det hele tatt prøve, og jeg er ikke den eneste som har blitt gravid uplanlagt. Noen har lettere for å bli gravide enn andre, og sånn er det bare. Ei eldre dame i familien min har ingen barn, mest sannsynlig fordi hun ikke kunne bli gravid. Hos de som har det problemet i dag finnes det flere løsninger, alt fra hormoner til uttak og innsett av egg. I tillegg er muligheten for adopsjon langt større nå enn den var for 70 år siden. 

Jeg føler med alle som ønsker å bli gravide, men som ikke får det til, for jeg selv vet hvilken fantastisk reise de går glipp av. Av og til tar jeg meg selv i å ha dårlig samvittighet for å ha fått et barn, uten å ha prøvd. Alt jeg kan gjøre er å være uendelig takknemlig for det jeg har fått, og det er jeg. Takknemlig for å å kunne bli gravid, takknemlig for at jeg er sammen med en fantastisk mann som kunne gjøre meg gravid, takknemlig for at vi sammen har fikk muligheten til å sette verdens herligste jente til verden. 

Jeg kan ikke se for meg en verden uten henne. I går kveld lå jeg ved siden av henne i senga og tenkte på hvor mange dager gammel hun er, og det er ikke snakk om mange dagene. Litt over hundre. Det høres mer ut enn det føles, for jeg føler at hun har vært sammen med oss for alltid. Det er rart å tenke på at det en gang var en verden uten henne.. Men det er en annen sak. Alt jeg ville si var at jeg vet at det ikke er en selvfølge at hun er i livet mitt, og at jeg er uendelig takknemlig for at hun er det. Å få bli mamma er et stort privilegium, og absolutt ingenting jeg tar for gitt!

Det vi hadde ventet på skjedde endelig



Allerede før Oline Viola fylte en måned rullet hun rundt på sofaen. Det var en smule flaks og litt gravitasjonskraft innblandet, men vi var veldig kry for det om. Siden den gang har hun bikka over ende her og der, men først i går rullet hun over bevisst. Joakim lå ved siden av henne på lekematta og oppmuntret henne til å rulle rundt. Siden i går har hun rullet i ett sett, frem og tilbake. Hun er jo bare 3,5 måned gammel, så hun er litt tidlig ute. Det som er mer normalt er jo at de begynner å rulle mellom 5 og 7 måneder en gang. 

Til å begynne med ville vi naturligvis at hun skulle rulle igjen og igjen, men nå er det nesten så jeg vil hun skal stoppe for jeg klarer ikke henge helt med. Jeg kan ikke legge henne i fra meg lenger, uten å måtte nærmest lete etter henne etter på. Hun ligger aldri der jeg la henne fra meg. Hvert femte minutt må jeg finne henne for å snu henne over på ryggen igjen, for den lille kroppen orker ikke lille så lenge på magen om gangen. Lite hjelper det når hun ruller rett tilbake igjen, haha. 





Hun er søt da, og jeg er kjempe stolt. Men det ligger nok noe i det at man vil de skal gjøre noe for første gang og når de gjør det så vil vi bare at de skal stoppe. Jeg vil at hun skal vokse og lære nye ting, samtidig som jeg bare vil at hun skal være en liten baby for alltid. Jeg gjør så godt jeg kan for å nyte den tiden vi er i nå, og glede meg over tiden vi har i vente. 

Fortsette med studiene i morgen?



Som jeg har nevnt tidligere startet jeg på et 4-årig studie på universitetet når jeg var gravid med Oline Viola. Jeg fullførte første semester og tok permisjon da resten tok juleferie. De andre i klassen min er godt i gang med studiene igjen, og i morgen skal praksisgruppen min tilbake i praksis på barneskolen. Det føles ut som i går at jeg var ute i praksis, høygravid og klar for å bli mamma om tre uker. Allerede da visste jeg at neste praksis ville starte 13.mars. Flere rundt meg mente at jeg da ville klare å dra fra Oline Viola for å fullføre studiekravet praksis. 

Jeg er ikke klar. Ikke enda, i alle fall. Oline Viola er fortsatt så veldig lita, og hun trenger meg minst like mye som jeg trenger henne akkurat nå. Hun fullammes, og selv om morsmelkserstatning er et godt alternativ for de som ikke får til ammingen, er morsmelk å foretrekke når man har muligheten til å velge. Derfor kommer jeg ikke til å sette henne bort med en flaske mme og dra for å studere. 

På langt sikt ville hun ikke merket noe til om jeg hadde vært borte noen timer hver dag. Min mor studerte da jeg var baby, og jeg har ikke tatt noen som helst skade av det. Derfor er det flere i min omkrets som mener at jeg hadde klart det, og at det hadde gått bra med Oline Viola. Det er mulig at de har rett og at jeg kanskje til og med burde dratt tilbake for fullt på skolebenken, med tanke på hvor bra det er for henne å ha en mamma som er ferdig med utdanningen sin. 

Det at jeg ikke er klar for å dra på skolen i morgen, handler nok i større grad om at jeg ikke er klar for å gi slipp på tiden jeg har sammen med henne. Hun vokser så fort og når nye milepæler hver dag. Jeg kunne ikke tilgitt meg selv om jeg hadde vært på skolen når hun gjør det neste nye for aller første gang. Denne tiden er så dyrebar og vi får den aldri tilbake. Derfor kjenner jeg at det er utrolig viktig for meg å nyte den og bruke den på å knytte sterkere bånd med babyen min. 

For tenk om jeg hadde brukt dagene mine på barna på barneskolen, og ikke på midt eget barn, som nå er i en fase hvor hun knytter seg til personer rundt seg? Jeg er ikke noen ekspert, men jeg frykter at Oline Viola kanskje ikke har bra nok hukommelse til å huske meg, om jeg skulle finne på å være borte hele dagen, hver dag, fem dager i uka. Vi har brukt så masse tid på å knytte mor-datter bånd, og jeg vil ikke kaste det ut ruta. 

Da igjen vet jeg jo at det hadde vært godt for henne å tilbringe mer tid sammen med andre, som pappaen og besteforeldrene. Det ville jo i hovedsak vært de som hadde passet henne om jeg hadde valgt å fortsette i samme tempo som mine medstudenter. Det er vanskelig det der, å vite hvor mye tid hun burde bruke sammen med andre enn meg, og hvor mye jeg kan være borte uten at hun tar skade av det. Jeg vil jo ikke at hun skal være totalt avhengig av meg i årene som kommer, ei kjempe sjenert blant andre mennesker. Jeg vil hun skal være trygg og ha det godt, uansett hvem som er sammen med henne. Om det er meg eller noen andre. Akkurat nå er det det å ha henne sammen med meg som føles rett, så da er det det jeg velger å gjøre. 

Og vipps så har det gått ett år

For et år siden levde jeg en helt annen hverdag enn det jeg gjør i dag. Jeg har ikke alltid vært en mammablogger, nemlig. Jeg gikk siste året mitt på videregående, spilte handball, hadde akkurat fått lappen og var to måneder unna russetiden. På denne dagen for ett år siden skulle jeg gjøre det samme som jeg gjorde hver dag. Jeg skulle stå opp, fikse meg for dagen og kjøre til skolen sammen med ei venninne. Den eneste forskjellen var at jeg skulle ta en graviditetstest på morgningen før jeg dro. Jeg hadde hatt vondt i brystene i noen dager og kom på at jeg hadde fått en graviditetstest liggende. Jeg fikk testen i 18-årsgave av lillebroren min. Han hadde et håp om at jeg skulle bli gravid av det for så å flytte ut. Han ville nemlig ha soverommet mitt, haha. 

Jeg skulle bare ta testen for å utelukke at jeg ikke var blitt gravid. Tankene hadde bygget seg opp de siste dagene, for jeg visste veldig godt at ømme bryst var et tidlig tegn på graviditet. Likevel var jeg ganske sikker på at jeg ikke var gravid. Det burde vel ha vært flere tegn, som morgenkvalme for eksempel? Jeg var veldig rask da jeg tok testen, pakket den ned i esken igjen og gikk tilbake på soverommet mitt. Som sagt tok jeg den bare for å få et "bevis" på at jeg ikke var blitt gravid, og gruet meg ikke noe for å se på den. 

Jeg gløttet kjapt over den mens jeg var på veg til å kaste den, da jeg fikk tidenes sjokk. Jeg har aldri opplevd noe lignende, hverken før eller etter. To veldig tydelige streker lyste mot meg med beskjeden "Du er gravid! Du skal bli mamma". På bare ett sekund ble livet mitt snudd på hodet og hverdagen helt annerledes.    Jeg måtte fortsette hverdagen på samme måte, kjøre til skolen, følge med i timene og spise middag med familien, likevel var den en helt annen. Kroppen min gjorde det den måtte, men tankene mine var på helt andre ting. 


 

Om ni måneder skulle jeg bli mamma, og det var ingen veg tilbake. Jeg har alltid visst at jeg ikke ville være i stand til å utføre en abort, fordi jeg ville brukt hver eneste dag resten av mitt liv på å tenke hvem det lille barnet ville blitt. Dermed var det abort aldri et alternativ. Jeg skulle bli mamma, og uansett hvor uvirkelig det føltes var det veldig, veldig virkelig og kjempe seriøst. Ni måneder føltes på en måte veldig lenge, for jeg ble ganske fort veldig glad i barnet som lå i magen og jeg ville veldig gjerne møte han eller henne. Samtidig virket ni måneder alt for lite. Hvordan skulle jeg klare å bli klar for å bli mamma på ni måneder?

I det jeg så på testen for første gang hørte jeg ytterdøra gå igjen. Det var Joakim som var på veg til jobb. Jeg kunne ropt på han ut soveromsvinduet, men jeg visste det ville virke rart. Hva skulle jeg si for at han skulle beholde roen og bli glad, samtidig som familien min ikke merket noe (vi bodde hos mamma og pappa på dette tidspunktet)? Jeg rakk ikke gjøre mer enn å tenke tanken, før han var i bilen og på veg til jobb. Jeg ville fortelle han det personlig og ikke over telefon, så jeg måtte vente til vi begge var hjemme igjen. 



Skolen jeg gikk på ligger hundre meter fra kjøpesenteret City Syd, så lunsjen min brukte jeg på å kjøpe en body med gule luftballonger på og en 2-pakk med digitale graviditetstester. Når vi var kommet hjem gav jeg Joakim bodyen og graviditetstesten jeg hadde tatt den samme morgningen. Han trodde ikke på hverken meg eller testen, og opplevde mest sannsynlig et stort sjokk. Jeg var ganske forberedt på at han ikke ville tro meg, og fant derfor fram den ene digitale testen, så han kunne få se svart på hvitt at jeg var "gravid". Jeg skulle egentlig ikke ha hatt mensen enda, og testene slår best ut på morgenurin, så jeg var litt usikker på om jeg skulle kaste bort en test på ettermiddagsurin, men Joakim nektet å tro meg, så jeg valgte å ta testen. 

Etter to minutter på badet kunne vi lese av testen, og den sa "gravid". Vi var nervøse, så klart, men også veldig glade. Spente tror jeg er det rette ordet. Vi sto ovenfor en stor oppgave, å oppdra et barn ville ikke bli lett, og helt klart noe vi tok på alvor. Likevel var det en ting som opptok tankene våre litt mer, nemlig det å fortelle det til familie, venner og andre kjente. Jeg prøver å ikke snakke så mye på vegne av Joakim her inne, men for meg så var det det som plaget meg mest. Jeg gruet meg til å dele det. Jeg husker spesielt at jeg var redd for at mammas venner skulle synes synd på henne som skulle bli bestemor fordi hun ikke hadde kontroll på 18-åringen sin, og at pappa skulle bli skuffet over meg. 



Jeg synes det er synd den dag i dag, hvordan vi fant ut om graviditeten og hvordan vi kviet oss for å dele den. Ingenting i hele mitt liv har noen gang, og vil noen gang bli større enn det jeg har opplevd det siste året. Graviditeten er det beste som har skjedd meg, for hadde jeg ikke blitt gravid akkurat da, hadde ikke verdens nydeligste jente ligget i sofaen ved siden av meg nå. Jeg gledet meg over å ha blitt gravid ganske tidlig, men jeg skulle ønske at jeg turte å vise det for andre. Jeg følte det var tabu, og er det noe jeg angrer på den dag i dag så er det det og ikke det at jeg ble gravid. 

Dette året har gått veldig fort, det har vært veldig innholdsrikt og lærerrikt. Det har vært det beste året i mitt liv, og jeg ville aldri vært foruten de opplevelsene og erfaringene jeg har gjort meg dette året. Jeg kjenner at jeg veldig gjerne vil oppleve å bli gravid igjen en gang, for det hører så utrolig mye godt med en graviditet. Størst av alt er jo premien, en velskapt baby, men også mye mer. Gleden, spenningen. Om jeg får lov til å oppleve det en gang til håper jeg at jeg og Joakim står spente og håper på at testen skal bli positiv og at vi oppriktig gleder oss til å dele det med nære og kjære. 

Ready - set - sushi



I forgår hadde jeg og Oline Viola besøk av bestevenninna mi - en av fadderne til Oline Viola. Mens hun var på besøk ble vi enige om å møtes igjen i går kveld og lage sushi. Vi elsker sushi begge to, og hadde begge tenkt lenge på å prøve å lage det en gang, men det har liksom aldri blitt noe av før nå. Jeg har aldri orket å lage noe annet enn sashimi, ettersom Joakim ikke liker sushi og jeg synes det er litt mye styr for å få til risen. Visste dere at det finnes utdanning for å bli sushikokk der de bruker sine tre første år på å lære å lage perfekt sushiris, før de i det hele tatt får ta i fisken? 

Derfor er det ikke uten grunn at jeg har unngått å lage det selv, og heller valgt å kjøpe fra restaurant. Sånn sett er jeg jo veldig heldig som bor så sentralt, vi har sikkert 30 sushirestauranter i nærheten. Likevel har jeg alltid hatt lyst til å lære å lage meg min egen sushi, så å endelig få prøve det har vært moro, samt som  det har bydd på noen utfordringer. Det krever virkelig at man har litt peiling og erfaring, som jeg håper på å få masse av etterhvert. Jeg begynte allerede på torsdag på sushirisen, skylte og skylte til vannet var blitt klart. Risen sto så i vann over natten, dog det ikke var nødvendig å la den stå i vann mer enn 30 minutter. 











Uten om å skylle og koke risen, er det å lage sushi like moro som å spise den, i alle fall nesten, haha. Det var litt vanskelig i starten, men det vistes allerede på en kveld at man blir bedre etterhvert. Vi koste oss masse med både laging og spising av sushien. Det var kjempe hyggelig å spise god mat i godt selskap med Norske Talenter og Senkveld på i bakgrunnen. Jeg skulle egentlig oppdatere dere i går kveld, men jeg har ei lita ei som trengte meg. Håper dere forstår. ♥

Babyutstyr: Vognpose



Jeg og Oline Viola har vært så heldige å få en ny vognpose i gave av mammaen min. Hun er så snill, altså. Ikke at jeg bryr meg om det materialistiske, men hun er oppriktig opptatt av at Oline Viola har det godt, blant annet når vi er ute på tur. Det setter jeg stor pris på! Vi testet posen på tur til butikken i går, og hun var god og varm når vi kom tilbake. Det virket som hun lå veldig godt i posen også, og ingenting er bedre enn at hun er varm og fornøyd ute på tur. 

Vognposen er fra Petite Chérie i fargen Pink Lady. Jeg synes fargen var litt sterkere og mer "sukkersøt" enn den var på bildet på nettsiden til Jollyroom. Personlig er jeg mer glad i litt dusere, gammelrosa enn knæsjrosa, men det viktigste er jo at den holder det den lover med tanke på varme. Og det gjorde den når vi var ute på tur i dag. Vi må nok teste den på en langtur også, men jeg er ganske sikker på at det skal gå bra, og at Oline Viola ligger godt og varmt hele turen. 


 

Yttertøyet på posen er både vind- og vannavstøtende. Innsiden er av god og varm fleece. Posen kan brukes til så og si alle vogntyper, og har blant annet uttak for 5-punktssele, som gjør at den kan brukes når man må bytte til sittedelen. Posen er i hovedsak en vinterpose, så om vi rekker å få bruk for uttaket for 5-punktssele før det blir for varmt er jeg usikker på. Det er vanskelig å si. Oline Viola tror jo at hun er klar for sittedelen allerede, haha. Vi må nok vente til hun blir litt større. 

Det var virkelig på tide



Etter sykehusoppholdet har jeg ikke vært ordentlig ute av huset, bare et par småturer på butikken, så nå var det virkelig på tide at vi kom oss ut en tur. Jeg skulle helst gått en tur i marka, men jeg har en del ærend jeg gjerne ville få gjort, så i dag har vi vært på kjøpesenteret ikke så langt unna her vi bor og fått handlet litt mat, noe nytt til Oline Viola og sett på bunader til baby. Oline Viola var rolig som hun pleier å være når vi er ute, og godt var det. Jeg merker dog at hun er mye mer våken nå, enn hun var for en måned siden. Hun tar bokstavlig talt situps i det hun prøver å reise seg opp fra liggebagen, haha. Hun er langt i fra klar til å bytte til sportsdelen, men hun liker å tro det selv. 

Hun skal opp å se verden, og vogna er allerede blitt kjedelig for denne frøkna. Ikke en gang hjemme vil hun ligge ved siden av meg i sofaen. Om jeg ikke kan holde henne er det nest beste å få sitte ved siden av meg i sofaen, godt støttet så klart. Hun tror nok at hun er mye større enn hva hun er, noe som er litt synd for min del som gjerne vil at hun skal være en liten baby for alltid. Det var litt vanskelig i dag når jeg skulle handle for et par uker på Obs, og hun nektet å ligge i vogna. Jeg måtte bære på henne gjennom hele butikken, og det var langt i fra like lett som sist gang, haha. 



Denne jenta vokser, det er ingen tvil om det! Om ikke lenge veier hun nok det dobbelte av det hun gjorde da hun ble født. ♥

Jeg elsker en annen

Kjære Joakim, jeg vet jeg har sagt at alt er bra mellom oss, at jeg elsker deg. Og det stemmer det, men jeg elsker også en annen. 

Vi har vært sammen lenge nå, snart fire år. Vi har opplevd mye sammen, både oppturer og nedturer. Vi har bodd sammen i noen år, og til og med vært på flere utenlandsturer sammen. Vi er sammen hver eneste dag, og uansett om vi gjør hver våre ting på dagtid er vi alltid sammen når vi er hjemme på ettermiddagene. Jeg elsker å være sammen med deg, og skulle gjerne brukt mer tid sammen med deg. Fått mer oppmerksomhet, viet mer oppmerksomhet til deg.

Dessverre finnes det ikke alltid mer tid, og når du er på jobb og tjener penger for familien din bruker jeg tiden min på å være sammen med en annen. Vi  snakker sammen, ler og trives veldig godt i hverandres selskap. Jeg vil ikke gni det inn, for jeg elsker deg fortsatt og det vil jeg nok alltid gjøre. Jeg vil deg alt godt, men du fortjener å få vite sannheten.

Sannheten er den at jeg elsker en annen. 



Hun heter Oline Viola og er dattera di ♥♥

Jeg sover mer nå, enn jeg gjorde før jeg fikk barn

Det hadde du vel ikke trodd? 



Jeg føler meg så mye mer uthvilt nå som jeg har blitt mamma, enn det jeg gjorde før. Det er en ting som er sikkert, og det er at man ikke alltid kan vite hva som er rundt neste sving. Da jeg ble gravid, trodde jeg at jeg aldri kom til å sove ordentlig igjen. I alle fall ikke på lang, lang tid. Det var jo det jeg ble fortalt, og dermed det jeg forberedte meg på. Jeg ble fortalt at "babyer sover noen timer om gangen, før de våkner for mat igjen", og for mange er det realitet. Det var også min realitet den første uken, men nå sover Oline Viola mellom 9 og 12 timer uten mat. Det har vært utrolig godt å få sove så masse på nettene, spesielt med tanke på at vi har vært igjennom en ganske tøff nyfødt tid med kolikk og sykdom. 

Nå som det har gått tre måneder, kolikken holder på å gi seg, og hun selv begynner å bli frisk, kjenner jeg meg veldig klar for å få innført litt rutiner. Jeg har kjemt bort meg selv ved å sove lenge om dagene, og det er på tide at vi kommer oss opp til rett tid fra nå av. Jeg er helt ny på dette med nattesøvn og rutiner for babyer, og det er så mange forskjellige metoder for å få de til å sovne av seg selv også videre. Det eneste jeg kommer til å gjøre, er det som føles rett for oss. Om det ikke fungerer så lærer jeg i alle fall underveis. 

Flere har spurt meg om hva vi har gjort for at hun sover så lenge, og for å være helt ærlig så vet jeg ikke helt, haha. Det mest grunnleggende for en god natt søvn hos den lille er en mett mage. Noen babyer blir raskere sultne, og da våkner de oftere for mat, sånn er det bare. Uten om det så får hun sovne inntil meg og sover med meg i 15 minutter før jeg flytter henne over i egen seng. Det fungerer veldig godt foreløpig, men jeg vet at det etterhvert vil bli satt noen forventninger til at hun skal klare å sovne alene, og det er da vi kommer til å slite litt tror jeg. Jeg er i alle fall veldig spent på hvordan det går, men som jeg nevnte over kommer vi bare til å gjøre det som fungerer for oss også lære underveis. Om jeg skal ta til meg alle andres erfaringer, råd og tips hadde jeg blitt små sprø. 

Kroppen min holder meg tilbake



Kroppen min har vært igjennom mye det siste året, og som jeg har nevnt tidligere har jeg veldig lett for å få strekkmerker. I løpet av svangerskapet fikk jeg strekkmerker på mage, bryst, rumpe, lår og legger. Jeg gruer meg til å dele dette innlegget, for jeg skjemmes over kroppen min. Hvorfor? Jeg vet ikke. Det er jo helt naturlig, og over alt på sosiale media så oppfordres det til å være stolt av mamma kroppen, uansett hvordan den ser ut. Likevel klarer jeg det ikke. Joakim har aldri sagt noe stygt om meg og kroppen min, tvert i mot. Og min mamma sier jeg må tenke på hva jeg har fått ut av det, en nydelig liten datter.



Jeg ser på datteren min, og hjertet mitt fylles av stolthet og kjærlighet. Jeg ville aldri i verden byttet henne ut mot en plettfri kropp, hun er det beste som har hendt meg og noen strekkmerker på kroppen er en liten pris å betale for å få henne. Men det endrer ikke det faktum at jeg aller helst skulle fått det i både sekk og pose; nydelig lille Oline Viola og den samme kroppen som jeg hadde før jeg ble gravid. Nå er ikke det mulig, for strekkmerkene forsvinner ikke. De kommer til å bli lysere, men det vil ta tid. 

Jeg kan ikke vente på at de skal lysne før jeg kan føle meg vel. Sånn som det er nå gruer jeg meg for å ta med babyen min på babysvømming, fordi jeg ikke tør å se meg selv i bikini, ei vise meg fram i en. Sånn burde det ikke være. Sånn skal det ikke være. Jeg har tenkt på dette lenge nå, og jeg har jobbet mye med meg selv for å komme over denne fasen og være stolt over kroppen min. Jeg har kommet fram til at jeg aldri vil klare være stolt over kroppen min om jeg ikke klarer å snakke åpent om problemet. Derfor velger jeg å skrive om det her, og kanskje til og med trykke "lagre og publiser". Om du leser dette nå, har jeg tatt et stort skritt og ligger mest sannsynlig i fosterstilling i sofaen. 

Jeg vil veldig gjerne komme tilbake til den jeg var før jeg ble gravid, ikke utseendemessig, men psykisk. Jeg føler meg helt forferdelig, og når man føler seg dårlig ser man mye verre ut. Jeg synes mennesker automatisk blir mye vakrere når de er selvsikre, trygge på seg selv, og stolte over kroppen sin. Jeg kan ikke fjerne strekkmerkene jeg har fått, men ved å godta de kan jeg forhåpentligvis føle meg vakker igjen en dag. Jeg håper og tror at å dele dette vil hjelpe meg å godta den kroppen jeg har fått, og kanskje til og med like den en dag. For uansett hvor mye pent andre sier om meg og kroppen min, vil jeg ikke tro de mener det, før jeg oppriktig mener det selv.

 

 

Ikke helt på topp

Hei dere.

Her hjemme er det ingen som er helt i form, så dagen har ikke helt gått som planlagt. Vi hadde egentlig planer om å dra en dagstur på kysten, men det ble det ikke noe av ettersom vi har blitt syke hele gjengen. Ganske utrolig er det, hvor mye man kan bli satt tilbake når det er sykdom i hus. Å ta seg av Oline Viola er første prioritet uansett, å tenke på seg selv har ikke vært et alternativ. Heldigvis fikk Joakim henne til å sovne for en liten time siden, og den tiden jeg har fått for meg selv nå har jeg brukt på å dusje og ligge litt i sengen. Jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte jeg heller kunne oppdatere dere. 

Mens det enda lyste litt dagslys inn vinduene fikk vi tatt bilder til bordkortene. Planen er å å bestille små retro bilder av at hun holder ark med navnene på. Det har tatt en del tid, ettersom det er over 50 inviterte og jeg absolutt skulle skrive navnene så pent. Når vi tok bilder i dag sto jeg på en stol for å komme opp i høyden, og det var litt av en utfordring ettersom jeg ikke er i form. Jeg bikka minst to-tre gang og måtte ta flere pauser underveis fordi jeg ble så svimmel. Med god hjelp fra Joakim rakk jeg å ta alle bildene likevel. 









Ettersom jeg rakk å ta alle bildene, mangler jeg bare å plukke ut de som ble fine og bestille de. Jeg gleder meg veldig til å få de og vise det endelige resultatet med dere! Resten av kvelden skal derfor brukes på det, og muligens få laget noe middag. Vi får se hva vi klarer å diske opp, nå som vi er syke hele gjengen. Jeg kommer sterkere tilbake når vi har blitt litt friskere, det lover jeg. ♥

En dag for meg selv

Dagene flyr virkelig avgårde med en liten en, hvor blir tiden av? Snart er det tid for velkomsfesten vi skal holde for Oline Viola, og det er så mye jeg har lyst til å rekke før den tid. Jeg må ta bilder til bordkortene, og bestille de så de rekker å komme fram i tide. Jeg har også veldig lyst til å lage vimpler med bilder av Oline Viola og lage en donut bar, og for å rekke alt må jeg bruke dagene fornuftig. Jeg ble satt litt tilbake i tid i planleggingen min ettersom vi tilbragte 5 dager på sykehuset. Jeg rakk akkurat ikke å sende ut invitasjonene før vi dro på sykehuset, så i dag har Joakim kjørt å levert de til familie som bor noen timer unna. Han elsker å kjøre bil, og ville mye heller levere de selv. 


Bildet er lånt fra Pinterest







Jeg har derfor hatt denne dagen for meg selv, med Oline Viola naturligvis. Om ikke lenge vil hun nok mye heller bli med pappa på tur enn å være hjemme med mammaen sin, men foreløpig er det jeg som bestemmer og da blir hun her med meg. Jeg kommer til å tviholde på henne, så langt det lar seg gjøre, hehe. Vi har kost oss vi to, Oline Viola leker plutselig masse for seg selv og jeg har fått gjort ting selv om jeg har vært alene med henne. Vi har også hatt et lite besøk av mamma og ei venninne av henne. De kom med kake og gave til Oline Viola, veldig hyggelig! 

Nå har jeg akkurat spist taco, og skal bruke resten av kvelden på bordkortene og vente på at Joakim kommer hjem igjen. Håper dere har en fin helg, alle sammen! 

 

Uerstattelig



Jeg og Joakim har vært sammen i snart fire år nå, og det er relativt lenge med tanke på hvor gamle vi er. Vi har derfor rukket å oppleve masse sammen, både oppturer og nedturer. Vi har bodd sammen siden høsten 2014, og i august i fjor kjøpte vi vår første leilighet sammen. Som alle andre par har vi våre uenigheter, men når man fungerer så godt sammen og elsker hverandre finner man en enten en måte å bli enige på, eller legge diskusjonen flat. Jeg føler at på tross av uenigheter her og der så har vi det veldig bra sammen. Jeg kan ikke se for meg en hverdag uten han. 

Han får meg til å le hver dag, og jeg elsker hvor fantastisk han er med datteren vår. Men det mest fantastiske er nok at vi alltid finner selskap i hverandre, selv uten å snakke. Det er stor forskjell på å være hjemme alene og å ha han i nærheten. Bare det å vite at han er her, gjør dagen min hundre ganger bedre. Med tanke på hvor godt jeg har det sammen med han, vil jeg velge å tro at vi vil klare å holde sammen for alltid. Likevel kan jeg ikke forutsi fremtiden, det kan vel ingen. Om noe skulle skje med oss, er det en ting som er sikkert, og det er at ingen noen gang vil kunne erstatte Joakim. 







Jeg vet at det høres litt naivt ut, ettersom statistikken er i mot oss og mange par skiller lag i småbarnsperioden, men jeg kan ikke se for meg at det noen gang vil bli slutt mellom oss. Jeg kan i alle fall ikke se for meg å noen gang være sammen med noen andre. Joakim er og vil alltid være den eneste for meg og Oline Viola. Ingen kan noen sinne erstatte han, hverken som kjæreste eller pappa. ♥♥

Jeg synes det er veldig fint at noen barn kaller stefedrene sine for pappa, om de ikke har en pappa som stiller opp fra før, men Joakim har alltid vært der for Oline Viola og er den beste faren hun kunne fått. Derfor ville det blitt helt feil for meg om noen hadde prøvd å tatt plassen hans om det noen gang hadde skjedd noe med oss. Noe jeg både tror og håper det ikke gjør!

En takk til helsevesenet



Dagen i går startet ikke som vi hadde håpet. Legen kom inn på visitt i tolv tiden, med en skuffende beskjed. Vi hadde nemlig håpet på å få reise hjem i går, da legen hadde sagt at vi mest sannsynlig skulle få reise hjem da. Ikke lenge etter jeg delte gårsdagens innlegg om hvordan det gikk fikk vi beskjed fra legen hva som forårsaket infeksjonen. Legene mente ut i fra resultatet på prøvene at det var nødvendig med ett døgn til på intravenøs antibiotika. Det var litt kjedelig, men nå er vi endelig vel hjemme. Det var kjedelig der og da, men allerede nå sitter jeg igjen med en enorm takknemlighet for at vi har fått lov til å være der. 

Det er mulig jeg var litt sutrete i går, men det er viktig for meg at jeg ikke fremstiller alt så perfekt. Livet har både oppturer og nedturer, og jeg vil gjerne ta dere med på alt. Ettersom jeg ikke fremstilte alt så veldig bra i går er det veldig viktig for meg i dag å påpeke hvilken god jobb de gjorde på sykehuset. For det første så synes jeg at legevakta vi har her i Trondheim er blitt utrolig bra. Jeg har sittet på venterommet på den samme legevakta, time etter time, mange ganger med diverse handball-skader, og  jeg må si at det har blitt mye mer effektivt. Her i Trondheim får man et oppmøte tid ettersom hvor mye det haster i forhold til andre, slik at man slipper å sitte der å vente. 



På søndag fikk vi komme inn 40 minutter etter at jeg ringte, og den tiden trengte jeg uansett på å kle på Oline Viola og dra nedover. På legevakta ventet vi i maks fem minutter før vi fikk komme rett inn til legen. Jeg har vært til samme legen på legevakta med Oline Viola 3 ganger nå, så han kjenner oss igjen og sier det er veldig bra at vi kommer tilbake når det oppstår noe. Det gjør at jeg ikke føler meg til bry, og at jeg tør å ringe tilbake neste gang noe oppstår, om det så bare er litt feber. Legen på legevakta gjorde en veldig god jobb og sendte oss videre på barneavdelingen når han så på hurtig-CRPen at hun hadde en infeksjon. Der var det flere dyktige leger og sykepleiere som tok godt vare på oss.



De siste dagene har vi som nevnt tidligere tilbragt på et isolat på barneavdeling for infeksjon. Selv om jeg har klagd litt over situasjonen i sin helhet, og at det har vært trist å være på sykehuset er jeg fryktelig glad for at vi har blitt så utrolig godt tatt i mot på sykehuset da det først ble nødvendig med hjelp. De er fantastisk dyktige i alt de gjør, alle sammen og jeg er så takknemlig for helsevesenet vi har her i Norge. Andre kan si hva de vil om det, men mine erfaringer er bare positive!

Oppdatering fra sykehuset


Nå er vi på dag 4 på sykehuset, og selv om jeg er meget takknemlig for hjelpen vi får her, kjenner jeg at jeg er rimelig lei. Jeg vil at jenta mi skal bli frisk og slippe å bli utsatt for flere blodprøver og venefloner i de bitte, bitte små blodårene sine. Hun er ei tøff jente, men det merkes at hun er lei av å bli stukket i. Det er akkurat som om hun husker fra da legen stakk 5 ganger for å prøve å sette en veneflon, for hun fryser til hver gang de kommer i blå frakk og skal gi medisin i veneflonen. Det er vondt å se på, men det er jo ikke slik at jeg kan gå noen plass. Jeg må være sterk for henne, og sitte pent med henne i fanget, trøste så godt jeg kan og fortelle meg selv at det er for hennes eget beste. 

Hun gråter og gråter helt til hun ikke orker mer. Det har hendt to ganger nå at hun har sovnet sittende mens de har gitt medisin fordi hun blir så utmattet av gråte mens hun blir holdt fast. Huff, jeg synes så synd på henne, men det er ikke noe å gjøre med. På langt sikt er det jo helt klart best at hun får veneflon og antibiotika mot infeksjonen. Vi får bare fortsette å lytte på legene og ta i mot hjelpen fra sykepleierene, mens vi krysser fingrene for at vi får dra hjem ganske snart. 

For vi er veldig klare for å dra hjem. Ikke bare vil jeg at Oline Viola skal bli frisk, jeg vil hjem å dusje og sove. Jeg skal være helt ærlige med dere, jeg har ikke dusjet siden vi kom hit. Det blir ikke prioritert så mye som 3 minutter på badet når jeg har en liten baby på tre måneder som trenger meg. Det er så vidt jeg tør å springe på do for å tisse. Jeg kan nesten ikke vente med å forlate dette rommet og komme ut i frisk luft igjen. Det spiller ingen rolle om det er sol, det plask regner eller det hagler ned, så lenge vi får ut igjen. Jeg trenger å se på noe annet enn disse fire veggene og sykepleierne som stikker i babyen min. 

Samtidig som jeg skriver dette, så føler jeg meg ganske egoistisk, for jeg vet at om jeg drar for gardinene på vinduet ser vi rett inn på kreftavdelingen over vegen. Små barn uten hår på hodet, som så gjerne vil ut de også. De sykler på trehjulinger mens foreldrene trasker etter med en stang på hjul for at de skal få i seg medisin. Det får mine problemer til å virke teite, rett og slett. Hva så om jeg ikke dusjer på fire dager? Jeg vet jo at vi får dra hjem snart, og det er ikke alle som vet hvor lenge det er til de får komme seg ut og hjem. For oss er det snakk om dager, og selv om det er veldig lange dager, så er det bare dager. For noen er det snakk om flere uker, kanskje måneder. 

Nei, vi får være glad for at vi har mulighet til å dra på sykehus, tenker jeg. For selv om det føles vanskelig å måtte være her nå, vet jeg at jeg kommer til å være evig takknemlig. Takknemlig for alle de som betaler skatt, slik at vi har fått tatt ultralyd, røntgen og andre dyre undersøkelser. Takknemlig for at hun har fått antibiotika intravenøst av dyktige fagarbeidere. Takknemlig for at vi er omringet av dyktige leger som kan tyde blodprøver og gi rett medisin. Rett og slett takknemlige for at vi bor i et land hvor vi får hjelp. Tanken på alt en infeksjon kan gjøre med en så liten kropp om vi hadde bodd i et land der hvor vi ikke hadde fått hjelp, skremmer meg. 

Innlagt på isolat



De siste to dagene har mildt sagt vært tøffe for oss alle tre. Det hele begynte vel på torsdag når Oline Viola fikk tre månedersvaksinen sin. Hun fikk litt feber og ble litt ekstra grinete, men etter en Paracet og en god natt søvn så var hun feber fri og frisk hele fredagen. På lørdagen igjen tok feberen seg opp og jeg gav ny Paracet på kvelden. Jeg satt oppe til halv fire natt til søndag og fulgte med henne, og plutselig var hun glovarm og hadde 39,6 i feber. Sykepleieren på legevakta mente at jeg skulle bare gi ny Paracet og at det mest sannsynlig var bivirkninger på vaksinen. Jeg gjorde som hun sa, og Oline Viola sov resten av natten uten feber. 

På søndagen ble hun bare verre. Slapp, grinete og langt i fra seg selv. Jeg tror jeg ringte legevakta 4 ganger innen klokken var fem på ettermiddagen, siste gangen sa jeg at jeg ikke lenger følte meg trygg på å være hjemme med henne. Vi fikk derfor komme ned på legevakta for å få en vurdering av en lege. Jeg tror at grunnen til at de ikke mente det var nødvendig av meg å komme inn til å begynne med var at hun ikke hadde noen andre symptomer enn feber. De mente derfor at jeg skulle vente til mandag og kontakte fastlege. 

Jeg er nå veldig glad for at jeg ikke gjorde det, men valgte å dra ned på legevakta søndag ettermiddag. Dette ble ikke første gang vi dro på legevakta med Oline Viola, for til å bare være tre måneder gammel har hun vært igjennom en god del som ikke har blitt nevnt her på bloggen. Jeg har ikke villet fortelle så mye om når hun har vært syk, men jeg har innsett at det jeg forteller til naboen kan jeg fortelle på bloggen. Ettersom vi har vært til lege med henne flere ganger visste jeg at det de kom til å gjøre var å måle temperatur og CRP. 

Det gikk ganske raskt å få svar, og når temperaturen fortsatt var ganske høy og CRP var forhøyet, ble vi sendt videre til Kvinne-Barn avdelingen. Jeg ønsket naturligvis ikke at babyen min skulle være syk, men når jeg allerede var sikker på at hun var det, kjentes det veldig godt å høre legen si at jeg hadde rett. Jeg følte meg hørt og endelig tatt på alvor. Jeg var rett og slett lettet over beskjeden. Ikke fordi jeg ville at hun skulle være syk, men fordi jeg da visste at hun skulle bli frisk igjen. 

På Kvinne-Barn senteret ble vi ført inn på et isolat, som vil si at vi ikke fikk forlate rommet. Smitte blir selvsagt tatt på alvor, og godt er det. Søndag og mandag har gått med til blodprøver, testing, røntgen, ultralyd med mer. Vi har sovet kjempe dårlig, mest fordi vi er bekymret for Oline Viola, men også fordi sykepleierene går inn og ut og sjekker henne, gir antibiotika og Paracet. Vi er meget takknemlig for jobben de gjør for den lille jenta vår, så jeg klager slettes ikke. 

Etter to dager på isolat ser vi veldig frem til å komme oss hjem. Ikke minst gleder vi oss til at Oline Viola blir frisk nok til å dra hjem, for å ha et sykt barn ER tøft. Ingenting er verre enn å se henne ha vondt. Hun er vanligvis en så blid og sprudlende jente som spreller med armer og bein, og jeg gleder meg veldig til å få tilbake den jenta. ♥♥♥

Gi seg på topp?



I forgår skrev jeg et innlegg om at om Oline Viola ville blitt alvorlig syk, ville jeg brukt all min energi på henne uten å vie meg selv en eneste tanke. Alt som ville spilt noen rolle ville vært henne, og at hun skulle ha det best mulig. Jeg kjenner at når jeg tenker på sånt blir jeg så ubeskrivelig glad for at hun er frisk. Jeg vet at jeg hadde gjort alt for henne, og det uten noe problem, og med glede. Jeg vet også at det hadde blitt kjempe vondt, for bare tanken på at noe skal skje henne skjærer meg dypt i hjerte. Når jeg tenker på alt som kan skje henne blir jeg så skremt, redd og nervøs. Jeg har aldri kjent på en slik frykt før. For selv om jeg nå vet med sikkerhet at jeg hadde stått på for henne uten problem, vet jeg også at det kommer til å gjøre vondere enn jeg noen gang kunne forestille meg før jeg ble mamma. 

Ingenting i hele verden kan noen gang være verre enn å oppleve sitt eget barn ha det vondt. Nå som jeg var så dum og skrev innlegget om det å ha et sykt barn, begynte jeg å tenke på hva om... og enn hvis... Tankene mine går i ett og jeg klarer ikke å slutte å bekymre meg for at noe skal skje henne. Verden er fylt med vonde ting som jeg ikke kan gjøre noe med. Vonde ting skjer hver eneste dag med gode mennesker. Krig, sykdom, fattigdom og sult herjer verden over og uansett hvor mye jeg ønsker det er det ikke alt jeg kan beskytte Oline Viola fra. 

Jeg kan feste henne ordentlig i bilstolen og holde fartsgrensen, men jeg kan ikke kontrollere hvem vi møter i trafikken. Jeg kan sørge for at hun holder seg unna smitte, men jeg kan ikke unngå kreft. Jeg kan lære henne å være klatre ordentlig i trær, men jeg kan ikke alltid ta i mot om hun detter ned. Jeg kan følge alle råd som finnes om mat, men jeg kan ikke unngå allergener. Jeg kan lære henne å ikke stole blindt på fremmede, men jeg kan ikke unngå kidnappere. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg ikke vokte over henne hvert eneste sekund for resten av midt liv. Jeg må lære å gi slipp og ikke tenke på det verst mulige scenario. 

Når tankene mine vandrer sånn som dette, vet jeg at jeg er ufattelig heldig som har fått et friskt barn. Det er slettes ingen selvfølge å kunne få barn, ei er det ingen selvfølge å få friske barn. Når jeg tenker på hvor ubeskrivelig heldig jeg er som har fått en frisk datter, lurer jeg på om jeg kan være heldig nok å få flere friske barn. For hva er egentlig sannsynligheten for å få enda flere friske barn? Burde jeg være takknemlig for å ha fått ett friskt barn, og gi meg på på topp? Eller skal jeg få flere barn for så å doble, eller kanskje til og med triple denne frykten? Frykten for at noe skal skje sine egne barn er verre enn noe annet, og det er så mye man ikke kan kontrollere. 

Jeg vet at jeg er heldig som har fått en datter. En 100% frisk datter. Ikke alle kan få barn, så bare det i seg selv er helt fantastisk at jeg har fått lov til å oppleve. Jeg føler verden er så urettferdig når jeg har fått en så fantastisk herlig datter, og det uten å en gang prøve, når det finnes ufrivillige barneløse mennesker som allerede føler seg som foreldre. Mennesker som prøver å få barn, uten å få det. Jeg vet det er veldig urettferdig. Jeg har det så bra i livet mitt, at jeg nesten bare holder pusten og venter på at noe vondt skal skje meg. Derfor vet jeg ikke om jeg noen gang kan være i stand til å få flere barn, for jeg kan umulig være så heldig å få enda et friskt barn, så heldig som jeg har vært hittil i livet. 

Jeg elsker Oline Viola så mye at det gjør vondt, og selv om jeg vet at jeg er i stand til å doble kjærligheten, vet jeg ikke om jeg hadde klart å doble frykten for at noe vondt skal skje. 

Holde på tradisjonen


Fra fastelavn 2013.

I dag er det som kjent fastelavn og det må vi feire, synes jeg. Før var fastelavn en dag der hvor voksne kunne få slå seg løs, men nå er det blitt til en familiebegivenhet. Jeg er vandt med å feire dagen med store, luftige boller fylt med herlig krem. I følge melk.no feirer de dagen litt ekstra i andre land. Jeg håper at vi i Norge en gang kommer til å feire dagen som de gjør i Danmark, med utkledning og festleker for både barn og voksne. Jeg elsker alt som kan feires, så for meg er det egentlig ikke nok med bare to dager i året man kan kle seg ut. I alle fall ikke nå som jeg har fått et barn. De små er jo så nydelige i kostymer! 

Vel, i år får jeg nøye meg med boller. Selv om Oline Viola ikke kan spise boller i år, synes jeg det er litt stas å starte med tradisjoner som dette tidlig. Jeg vil at hun skal ha bilder av dager som dette der hun ser hvor fint vi hadde det sammen. Kanskje kommer hun en dag til å sette pris på bilder av alle fastelavn-feiringene, det vet jeg at jeg gjør. Det er nemlig ikke mange årene siden jeg selv satt på kjøkkenbenken og fulgte med på at mamma bakte boller, ei er det ikke mange år siden jeg selv lærte å bake. Når jeg ser bilder fra det, kjenner jeg på en enorm mestringsfølelse og stolthet, for det var sånn min mamma fikk meg til å føle meg på dager som denne hvor bollebaking står i sentrum. 

I dag har jeg altså bakt boller, Oline Viola var mer interessert i å sove mens jeg bakte, og det er helt greit. Jeg gleder meg til de er ferdige, så jeg og Joakim kan kose oss masse med det som forhåpentligvis blir noen veldig gode boller. Oline Viola må nok vente noen år før hun får smake, men frem til det vet hun ikke hva hun går glipp av uansett. 

Har dere bakt i dag? Det er ikke for sent enda ;-)

Frykten for at noe skal skje med ens barn



Jeg vet ikke om det er på grunn av at Oline Viola fikk en tøff start på livet eller rett om det er på grunn av at jeg har blitt mamma, men jeg kjenner at jeg er veldig redd for at noe skal skje henne. Jeg elsker henne mer enn jeg noen gang har elsket noen, og jeg vil alltid elske henne, uansett hva. Jeg har alltid beundret foreldre som har stått på og kjempet for barna sine når de har blitt syke, for et pågangsmot, har jeg tenkt. Jeg tenkte alltid at om mine fremtidige barn ble syke, ordentlig syke, ville jeg gjøre alt i min makt for at de skulle ha det bra og bli friske. Jeg tenkte likevel at det virket litt slitsomt. Jeg husker at jeg så på en serie en gang, om en mamma som jobbet døgnet rundt 365 dager i året for at gutten hennes som ikke kunne gjøre noe selv, ikke sitte, ikke snakke, ikke spise ordentlig, skulle få trene fem timer om dagen og bare spise hjemmelaget mat. Det virket som en veldig strevsom jobb, og jeg tenkte at hun måtte være helt utslitt. 

Nå som jeg har blitt mamma selv, skjønner jeg i en mye større grad hvordan man som mamma fungerer. Man vil aldri slutte å kjempe for barnet sitt, beskytte det, trøste det og prøve å holde det friskt. Før tenkte jeg at ja, jeg kommer selvfølgelig til å gjøre alt for barnet mitt, men det hadde blitt tøft om jeg hadde fått et sykt barn. Nå tenker jeg at om Oline Viola blir syk en gang, kommer jeg ikke bare til å gjøre alt for å gjøre det beste mulig ut av en vond situasjon, jeg kommer til å gjøre det med glede. Jeg tenker aldri lenger på at det ville blitt tøft for meg. Selvfølgelig tenker jeg fortsatt at det kommer til å bli tøft på den måten at jeg hadd blitt lei meg, for jeg vil selvsagt ikke at Oline Viola skal bli syk, men jeg tenker ikke lenger at det hadde bli slitsomt for meg om jeg måtte stått på døgnet rundt.



Jeg står allerede på døgnet rundt for den lille jenta mi, men om hun skulle bli alvorlig syk og trenge hjelp til ting som å spise, kommunisere, generelt være aktiv vil jeg gjøre så med glede. Før jeg ble mamma, syntes jeg synd på de mødrene og fedrene som aldri fikk fri til seg selv, fordi hele verden deres handlet om det syke barnet. Nå skjønner jeg at som forelder finnes det ikke noe til overs for å synes synd på seg selv, for absolutt all energi går med til barnet. Og det er helt greit. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for at Oline Viola er frisk, og jeg håper med hele mitt hjerte at det aldri skjer henne noe. Men jeg vet nå at om det skulle gjøre det, så vil jeg ikke ha hatt noe som helst i mot at jeg ikke hadde fått så mye som et sekund for meg selv, for ingenting ville vært så viktig som Oline Violas velvære. 

Ønskeliste til velkomstfesten



Rosa tråbil her.



Fødselstavle her.
Gips til hender og føtter her.
Den store eventyrboka her.


Barnehagesekk i rosa her.
Barnehagesekk i grønn her.
Barnehagesekk i grå her.



Mini postkasse i rosa her.
Mini postkasse i grå her.
Mini postkasse i gul her.

Dette er bare noe av det man kan ønske seg til dåp, navnefest eller velkomstfest som vi skal ha. Andre fine gaver er feks doliorangle, gåvogn, krabbespeil, barnebøker, sangbøker, obos-medlemskap og penger til bolig. Vi setter stor pris på alt vi måtte få :-)

Slik spurte vi fadderne


 

Oline Viola ble født i slutten av november, ganske tett opp i mot jul, så når vi skulle spørre potensielle faddere, valgte vi (les: jeg)  å stille spørsmålet i en julegave. Jeg var litt usikker til å begynne med om jeg ville late som det var en helt enkel julegave og skape en forhåpentligvis en god stemning i mange hjem på julaften eller om jeg ville være der når de ble spurt. Jeg endte opp med førstnevnte, mest for å lage god stemning på deres julaften, men også for at det skulle bli enklere for de å svare nei om de ikke var klare for oppgaven. 

Jeg føler det blir litt feil å dele bildene nå, ettersom de var mye finere når de skapte litt julestemning. Nå føler jeg at det blir litt feil å prøve å skape julestemning, haha. Om noen andre har lyst til å prøve noe lignende, så er det jo fult mulig å legge lappen inne i en ballong for eksempel og legge med en nål så de kan sprekke ballongen. Det finnes noen bilder av det inne på Pinterest, blant annet. 






Dere kan jo prøve da, å se for dere hvor fint det var med denne julekulen når det var jul. Jeg tenkte at jeg hadde i alle fall blitt kjempe glad om jeg hadde blitt spurt om å være fadder og i tillegg fått mulighet til å minnes det hver jul. Jeg tror at de som fikk det føler det samme og kommer til å henge opp julekulen hvert år.  Lappen inne i kula kan naturligvis taes ut, men den er jo veldig fin inne i kula, synes jeg. Ikke alle vi spurte skjønte at de måtte ta ut lappen, så jeg måtte sende melding og hinte litt til enkelte av dem. 

Det var veldig koselig å få svar fra de vi spurte, alle ble kjempe glade og svarte ja, og det setter jeg og Joakim stor pris på. Vi skal ikke ha dåp, men vi ville likevel ha noen som står oss nært til å veilede Oline Viola til å ta gode, selvstendige valg og støtte henne i de valgene hun tar. Mine faddere var aldri så opptatte av å oppdra meg til å bli kristen, men jeg har alltid vært veldig glad for å ha de i livet mitt. Jeg tror og håper at Oline Viola vil finne samme glede i sine faddere. 

Oline Viola 3 måneder


 

Nok en måned har gått, og mye har skjedd siden forrige måned. Hun er nå 6185g og 60,5cm. Hun har med det lagt på seg 725g siden forrige måned og 2560g siden fødselen. I tillegg er hun 11,5cm lengre enn hun var når hun ble født, og det vises altså! Nesten ingen klær passer i lengden lenger. Det er utrolig vanskelig å skjønne at hun har blitt såpass mye større, for jeg kan ikke fatte og begripe når hun har tid til å vokse? Hun er jo bare tre måneder gammel. Hvordan kan noen vokse så masse på så kort tid? Det er også vanskelig for meg å skjønne at hun har vært mindre enn det hun er nå, for selv om det er tydelig at hun er større i dag enn da hun ble født, blir jeg så fort vant med at hun har vokst. Jeg som er sammen med henne hele tiden har veldig vanskelig for å legge merke til utviklingen hennes, ettersom den skjer over "lang" tid. Venninner som er i militæret og oldeforeldre som bor langt unna ser nok derimot store forskjeller fra gang til gang, for at hun vokser seg større er det ingen tvil om.

Hun har lenge slitt med kolikk, men nå som hun har blitt tre måneder har det blitt mye bedre. Hun kan fortsatt få vondt i magen og skrike høyere enn lyden av et slagbor i murvegg. Jeg føler sånn med henne, og jeg kan ikke en gang sette ord på hvor takknemlig jeg er på hennes vegne at det ikke varer like lenge. Tidligere kunne det vare i flere timer hver eneste dag, nå er det bare et kvarter her og der. Vi ser enormt fram til at hun blir helt frisk fra magesmertene, for ingenting er verre enn å se sitt eget barn i smerter. 

Uten om når hun har vondt, er hun blid som en sol. Hun har smilt lenge, og jeg vet ikke om noe vakrere enn smilet hennes. Nå som hun ikke har like vondt smiler hun masse! Det er så sjarmerende, for ikke å snakke om hvor lykkelig og rørt jeg blir når jeg vet at hun er glad og fornøyd. Hun har også vært på vippet til å le flere ganger. Jeg har ikke klart å få fram en ordentlig latter enda, men jeg kjenner at jeg ikke er langt unna å lykkes, så blid som hun er for tiden. Jeg gleder meg til å høre latteren hennes, for jeg er sikker på at det er en herlig lyd. 


 

Hun har alltid vært for stor til å ligge i armkroken eller inntil noen i det hele tatt. I alle fall tror hun det selv, haha. Jeg synes naturligvis at det er ganske kjedelig, for jeg vil gjerne at hun skal ligge i armene mine hele tiden. Men nei, denne jenta er sta som et esel og når hun vet hva hun vil vet hun hvordan hun oppnår det. Hun skal helst sitte fremoverlent eller henge på armen. Hun liker også å ligge på magen og uansett hvor masse det kan virke som hun strever og sliter der hun ligger å spenner alle muskler i kroppen blir hun kjempe sint når jeg snur henne over på ryggen. 

Hun sover fremdeles hele natta, og har gjort det siden hun var omtrent 10 dager gammel. Ettersom hun sover 10-12 timer om natta sover hun sjeldent på dagen. Hun elsker å sove ute i vogna, så om jeg trenger litt tid til å gjøre andre ting hender det at jeg går en liten tur for så å sette henne på verandaen. En dag i forrige uke sov hun ute i vogna i 5 timer, og både jeg og Joakim hang nærmest over vogna de siste tre timene for å sjekke at hun pustet, og ellers bare ventet på at hun skulle våkne. Uten om når hun sover i vogna, så sover hun bare på natta. Derfor hender det alt for ofte at jeg er oppe til 0300-0400 om natten for å få litt tid for meg selv eller tid til å gjøre husarbeid. Jeg er nok litt bortskjemt når jeg kan sitte oppe for meg selv om kveldene/nettene, fordi jeg vet at jeg får sove til ti-tolv tiden om jeg vil. 

Den 18.februar var første gang hun hadde barnevakt. Bestemor og bestefar var kjempe stolte da de fikk lov til å ha henne i to timer for seg selv mens jeg stakk innom en bursdag. De ble kjempe skuffet  når jeg kom for å hente henne og oppmuntret meg til å dra igjen, men to timer vekk fra hverandre var nok for oss, i alle fall for denne gang. I alle fall for meg. Hun storkoste seg og var kjempe blid de timene jeg var borte. Det er en "regel" som sier at man ikke burde være flere timer borte fra barnet enn det er antall måneder gammelt, og jeg tror det ligger noe i det. Jeg klarte jo ikke mer enn to timer før jeg valgte å dra hjem igjen. 

 

hits