Fødselsangsten

Den sitter i meg. Enda. Jeg er ikke gravid, men likevel har jeg mareritt om å føde når jeg sover om natta. Jeg vil så gjerne ha flere barn, for min førstefødte gir meg så utrolig masse glede. Problemet mitt er at jeg er ikke bare redd for å føde vaginalt, jeg er også redd for keisersnitt. Så da sitter jeg litt i saksa da. Tom for muligheter, ingen flere alternativer. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om jeg blir gravid igjen en gang, for å gå gravid og bli mamma på ny har jeg veldig lyst til. Jeg vet bare ikke om jeg klarer å komme gjennom en fødsel eller et keisersnitt. 

Når natten kommer drømmer jeg at jeg er høygravid og at jeg faller mens jeg er ute og går i byen. Det resulterer i at jeg går i fødsel. I minnet mitt sitter fødselen med Oline Viola som varte i 3 timer, og jeg vet at fødsel nummer to ofte er raskere. Derfor drømmer jeg at denne varer i en halvtime. Noe som ikke er noe godt tegn i midt hode. Oline Viola sluttet å puste kort tid etter at hun ble født og jeg er livredd for tanken på hva som kunne skjedd om vi ikke hadde rukket fram til sykehuset i tide. 



Ettersom jeg er redd for hva som kunne skjedd med Oline Viola er jeg redd for at det samme som kunne skjedd henne, kan skje med en eventuell nestemann. Om fødsler er som mange sier; raskere den andre gangen, så er det vel ganske stor sjanse for at jeg ikke rekker fram til sykehuset. Og det skremmer meg vel mer enn smertene, egentlig. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor noen ønsker å føde hjemme, når vi har kommet så langt medisinsk som vi har den dag i dag. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten hjelpen vi fikk på sykehuset. Jeg har aldri turt å sagt det høyt før, ei heller skrive det ned, men sannheten er at om vi ikke hadde vært på sykehuset så er sjansene store for at hun ikke hadde vært her med oss nå. 

Tårene triller ned på tastaturet i det jeg skriver dette, for jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten henne. I ni måneder lå hun i magen min. Jeg knyttet sterke bånd til henne og var gjennom svangerskapet avhengig av spark fra den lille jenta mi. Og umiddelbart etter at hun kom på brystet mitt for første gang elsket jeg den bitte lille babyen mer enn noe annet. Hun var så nydelig og velskapt. Helt perfekt - helt frisk. Trodde vi... Hverken jeg eller hun hadde noen problemer i svangerskapet eller under selve fødselen. En totalt frisk baby på alle ultralyder, alle mine prøver var fine i hele svangerskapet og hjertelyden hennes var som den skulle under hele fødselen. Ingen kunne forutse at hun ville miste pusten kort tid etter fødselen. 

Jeg husker jordmoren påpekte det under fødselen at alt var greit med meg og babyen, og at jeg godt kunne føde i vann om jeg ville. Ingenting tilsa at det ville være noe problem for hverken meg eller babyen. Jeg vet at flere velger å føde hjemme nå, på samme grunnlag, nemlig at ingenting tilsier at noe galt skal skje. Men jeg har opplevd at det kan skje noe likevel og mitt barns liv tuller man ikke med. Man tar ikke sjanser. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor noen velger å føde hjemme. En kan diskutere for at dette har blitt gjort uten leger i tusenvis av år, men nå som vi har legehjelp tilgjengelig, hvorfor takke nei? Det er jo ikke uten grunn at antall dødfødsler har sunket fra 34,3 per 1000 fødte i 1801 til 3,1 per 1000 i 2010 (Hollund, Janet Molde (2011): Laveste antall dødfødsler noensinne. <les artikkelen her> [18.mars 2017]. 

Hva andre velger å gjøre skal jeg ikke legge meg bort i, ei er det er ikke hensikten med dette innlegget å skremme noen andre bort fra å ha hjemmefødsler. Jeg vet egentlig ikke hva hensikten er med dette. Jeg tenkte vel bare at jeg ville prøve å sette litt ord på tankene mine, fordøye følelsene mine. Jeg har et lite håp om å en dag komme meg over denne frykten, og jeg er villig til å prøve ganske masse for å komme over den. Først prøver jeg å skrive om det, sette ord på det. Om det ikke hjelper meg kommer jeg til å vurdere å laste ned en fødselskurs på nett. 



Det høres litt latterlig ut å skulle ta et fødselskurs når man ikke en gang er gravid, men jeg tror ikke det hadde vært så dumt. Jeg kan ikke fortsette å grue meg for å bli gravid igjen, når jeg innerst inne ønsker meg flere barn en gang i fremtiden. Jeg vet at flere får innvilget keisersnitt nå på grunn av fødselsangst, men når jeg også er redd for keisersnitt er jeg jo i bunn og grunn nødt til å jobbe meg gjennom frykten. Det er fordi jeg ikke kan skyve den bort, legge den til side og ta et keisersnitt.

 

Én kommentar Skjul

Victoria Larsen

19.03.2017 kl.13:00

Tøft av deg å dele!

Skriv en ny kommentar

hits